Dette er bilde av Vero, er på tema. (Forgive me Vero)
Så jeg tenker litt høyt her. Hva skal til for at du blir glad igjen? Livet suger, det er sant og alle vet det. Det dukker ting opp hele tiden som er triste eller urettferdige, eller så gnager fortiden på. Men det skal ikke så mye til for at det blir bra igjen, for at vi glemmer det vonde en liten stund bare. Og det er nok til å ikke få livet til å konstant suge. Det er jo det vi lever for. Lyset, kjærligheten, vennskapet. Viten om at vi ikke er alene, på ett eller annet vis. Det er det vi trenger. Har vi alt dette kon fortsatt tomrommet fylles på, der de ikke er tilstede. Der man er alene i mørket om kvelden. Men det skal kanskje ikke så mye til for at det går bort, en sms eller meld på facebook. Folk som vil si noe, folk som vil vise deg at de tenker på deg. Kommer på deg uten at du har kommet på dem først. Og det varmer, det må ikke en gang være så spesielt. Men det er der.
Livet suger, som jeg sa vet alle det. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg gråt i går. Ikke lenge, men litt, stille. Kanskje fordi jeg har trodd jeg var alene, selv om jeg ikke var det. Ett lite øyeblikk. Eller for mine udåder fra natten til syttende mai. Jeg vet ikke, men så bli jeg minnet på at jeg ikke var alene. Det føles bra.
Jeg misunner ikke mennesker som bare har hatt medgang i sitt unge liv. Jeg har hatt mye motgang, utfrysninger, avslag og mobbing. Ikke minst ensomhet. Mennesker som hadde det kjempebra da og har det helt topp nå, de må gå igjennom lignende følelser senere. Og det kommer til å treffe dem hardere enn det vil treffe meg i framtiden, igjen. Jeg unner ingen slik motgang, men hadde ikke livet suget så ville jeg ikke vært som jeg er i dag. Og jeg hadde ikke vært like sterk kanskje, like smart, like selvsikker. Ikke alltid, jeg har feil og mangler som alle andre. Men det jeg har, det er jeg faen meg stolt av. Og da suger ikke livet like mye. Da har jeg noe jeg kan vise, noe jeg kan bruke, noe jeg kan gi. Og jeg kan da inspirere og influinesere andre menneskers sugne liv. Kanskje gjøre dem bedre? Det tror jeg er mitt mål, selv med denne bloggen. Jeg skriver ikke ned tankene mine for ingenting, jeg gjør det for å gi deg viten om at du ikke er alene. Omså i tankegangen din, omså at jeg ikke vet om du eksisterer.
